Om hesten
I dag har vi i nord en vakker, sterk, vennlig, allsidig, forholdsvis liten hesterase, med stor personlighet og glimt i øyet: nordlandshest/lyngshest.
Kontakt mellom folk til lands og til vanns har bragt hester til hele landet. I tidligere tider regner en med at det var små hester som passa godt i sine lokalmiljøer i store deler av landet. Lokale raser har møtt medbragte hester. Avlen har nok vært slik at tilgjengelighet og de ulike behovene man hadde for egenskapene i en hest, var bestemmende for utvalget av avlshester. Hestene i nord var kjent under flere lokale navn som for eksempel lofothest, utegangerhest, nordlandshest, lyngshest og porsangerhest.
Det diskuteres fortsatt livlig hvor hesten egentlig kommer fra og hva slags slektskap det er mellom ulike hesteraser i Norge og verden. Foreløpig er ikke alle brikker på plass, men det ser ut til at det er enighet om at man kan beskrive en nordlandshest som en hestetype som sannsynligvis har mest påvirkning fra sør- og vest og en lyngshest som en hest som har sin genetiske hovedpåvirkning fra øst. I tillegg har det åpenbart vært kommunikasjon mellom disse to lokale hestetypene i mange år.
En studie fra 2001, i International Society for Animal Genetics, hvor slektskap mellom mange ulike hesteraser er undersøkt, kan man se at nordlandshest/lyngshest har to tydelige adskilte greiner.
I Nordland blei de lokale hestene fortrengt av fjordhest og dølahest som med statlig støtte var utvalgt for å forbedre arbeidshesten. Dette skjedde fra omkring år 1900. Resultatet var at det bare blei noen få individer igjen av den lokale rasen som betegnes som nordlandshest.
I Troms var det langt flere individer igjen av den lokale hesterasen, som hadde navnet lyngshest. Påvirkning fra de større norske hesterasene var mye mindre og i mange områder var det lyngshesten som var hovedhesten.
Navnet lyngshest blei for første gang skrevet i offentlige papirer ved den første offisielle spesialutstillinga for hesterasen i 1916 på Hatteng i Storfjord. Dyrlege Olsen i Tromsø amt var viktig for gjennomføring av denne utstillinga. I åra etter tok avlsarbeidet seg opp, etterhvert også med offentlig støtte.
Nordlandshesten var nesten utdødd, men blei re-etablert ved hjelp av lyngshester fra Troms. Lyngshesten kom litt seinere inn i en kritisk fase, hvor avlsarbeidet så å si stoppa opp. Da var bidraget fra Nordland viktig for rasens overlevelse.
Rasen blei én felles nord-norsk rase, men rasen fikk navnet nordlandshest. Dette var veldig sårt for befolkninga i Lyngenområdet, som var svært glade i hesten sin og som fikk dette tapet av navnet på toppen av mange års hard fornorskningsprosess overfor det samiske og kvenske. Disse folkegruppene utgjorde en stor del av befolkninga i regionen. Nordlandshestnavnet var enerådende som offisielt navn fra den første stamboka kom i 1969, fram til årsmøte i Landslaget for hesterasen i 1998. Dette har åpenbart vært veldig problematisk for samarbeidet i hele landet for bevaring og utvikling av hesterasen.
I 1998 blei dobbeltnavnet vi kjenner i dag vedtatt. Det vil si at det nå speiler rasens opprinnelse. Offisielt har den to navn, men i de ulike regionene brukes det navnet som hesten har hatt tidligere. I andre deler av landet brukes det navnet enhver føler seg mest bekvem med.
Hestens opprinnelse, de mange redningsaksjonene, navnesaken, hestens egenskaper og arbeidsoppgaver, de tette bånda mellom folk og hest og de mange fargerike entusiastene omkring hesten, er opphav til et oppkomme av fortellinger om hesten. Nå er det opp til oss alle å finne fortellingene og fortelle disse videre – fortellinger som ikke bare er fortellinger om en hest, det er like mye fortellinger om oss.
For oss i Troms er det fortellingene om vårt spennende flerkulturelle liv, med påvirkning fra hele nordkalotten, hvor det sjøsamiske, kvenske og norske smelter sammen og midt i det hele har vi vår felles hest: ivguheasta, pienhevonen, lyngshesten.
Bilde: Lyngshestlandet