Lyngshestprosjektet

- kommunen med plogen i sitt kommunevåpen
- kommunen som har vært den største landbrukskommunen i Norge.

Hadde den vært det uten lyngshesten?

På slutten av 1915 ble følgende spørsmål stilt av Peter A. Larsen (1859 – 1928), ordfører i to perioder: «Var det nødvendig av hensyn til jordbruket å skifte ut den gamle stedegne rasen? Var det ikke egentlig på tide å ta vare på denne hesterasen»

Vel nok var ikke lyngshesten noen stor og kraftig hest, men Peter hadde møtt interesse for sine synspunkter fra ulike hold. Hesteholdet i Balsfjord hadde frembragt en stedegen rase som det var verdt å ta vare på.

Oppslag på førstesida til avisa «Tromsø»:
«Men sikkert er det at det er blit ikke saa lite av en motesak med disse større hester. Men midt under dette sværmeri for disse importerte hesteslag kommer der likesom nødtvunget frem den tildels mest uforbeholdne ros over vor lille foragtede hjemelige hest. Snil, villig, letvint og utholdende, kraftig for sin størrelse, trækker lite i foring, det er noget av dens dyder. Alt i alt er den det ønskeligste bruksdyr paa størsteparten av gardene. Disse er jo mestendels smaabruk, og der har man hverken behov, heller ikke raad at fore en saadan og anskaffelsen falder ogsaa dyrere.» Peter A. Larsen

Hvorfor overlevde lyngshesten i Balsfjord, samtidig som fremgangen i jordbruket ga behov for større hester på enkelte bruk?
Peter A. Larsen sin tydelige stemme på begynnelsen av 1900 tallet, samtidig som Selskapet for emigrasjonens innskrænkning ble dannet i 1908, endret til Selskapet Ny jord i 1915, er to sammenfallende tendenser som nok med stor sannsynlighet har gjort at Balsjord har vært en viktig kommune for ivaretakelsen av lyngshesten. Der Lyngen kommune har selve hesten i sitt kommunevåpen, har Balsfjord plogen i sitt. Det var tilsammen 463 bureisningsbruk i Balsfjord og Malangen. Alle hadde ikke hest, noen hadde større hester, men vanligst på disse bruka var lyngshesten og blandinger av denne.

I 1789 var det om lag 10 % kvener i kommunen. Kjerneområdene for kvensk bosetting var Tennes, innover til Nordkjosbotn og opp mot Bomstad.
Når man så leser den første stamboka for «Nordlandshest», som den het, finner man at de aller fleste lyngshestene i Balsfjord nettopp var født og sto på garder i disse kvenske bygdene: Tennes/Skjæret, Storsteinnes/Josefvatn, Nordkjosbotn, Svartnes/Selnes.

Igjen denne dokumentasjonen på lyngshestens tydelige mangekulturelle preg – i Balsfjord har åpenbart kvenene og kontakten til Finland, for eksempel på Skibotnmarkedet, vært vesentlige for bevaring og utvikling av lyngshesten.

Om to hester i Balsfjord:

Bjørnar
(Eid av Troms landbruksselskap)
Fòrvert ca 1959 til 1961; Martin Elvebo og Kalle Elvebo
Det ble slik at Kalle Elvebo i 1961 i en alder av nesten 16 skulle få dra på utstilling til Lyngseidet med Bjørnar. Bjørnar ble påmeldt utstillingen av Troms landbruksselskap, de organiserte transporten, det var Harald Larsen fra Sagelvvatn som foresto den i åpen kassebil med grinder. Kalle husker at de stoppet på Nordkjosbotn og plukket opp en hoppe med føll hos Selmer Moaksen. Bjørnar ble solgt like etter dette.
Utstillingen i 1961 som var på selve Lyngseidet, skulle bli den siste på 10 år i Troms.

Kalle sier om Bjørnar:
«Veldig snill hest, gikk selv. Veldig vettig og medgjørlig. Snakket med han. Kjempehest å jobbe. Ikke like sterk som de tyngre dølehestene men allikevel barsk og seig å trekke. God i bakkene, startet selv å bremse fra start i nedoverbakker, hold lasset.»

Kari
Kari var oppdrettet på Selnes, og kjøpt av Harald Bjørnstad, som driftet bureisningsbruket Bjørnflaten. Kari må ha vært en vakker hoppe. Mørkerød og med et godt vesen beskrevet av de som husker henne. Under krigen inspirerte hun en russefange med kunstnerferdigheter, og han malte et bilde av hoppa, som han rammet inn med gamle dørlister. Bildet ble gitt til Harald, og henger den dag i dag på veggen på Bjørnflaten.

  

Tekst/foto: Lyngshestlandet / Heidi Elvebo

 

Året er 1919. Det er tidlig på forsommeren på Karlsøy, og på gårdene rundt om på øya er man i ferd med å bli ferdig med våronna. Det har vært ei travel tid for både folk og dyr – det er nå grunnlaget for høsten og vinteren legges, og det må gjøres skikkelig. Her spiller også lyngshesten en viktig rolle, og den hjelper gårdsfolkene med mange tunge bører i den travle tida. Folk er forventningsfulle. Skal det bli en god sommer, eller regner den bort, slik som i fjor?

Også presten går en travel tid i møte. Kirkegården på Stornes ved Draugvika, den tredje kjente kirkegården på øya, har blitt for liten og må utvides. Det er bevilget penger til formålet, og her skal det ikke settes opp et gjerde av tre eller hvitmalt stakitt – her skal det bygges en skikkelig steinmur, lik den som allerede omkranser kirkegården. Stein på stein, sirlig lagt, vil vare gjennom både vintre og uvær. Og ikke minst vil den være en varig påminnelse om at Karlsøy er et kirkested av betydning.

To svenske rallare har fått oppdraget med å bygge muren. Karene er kjent for sitt solide handverk, og har kommet vandrende nordfra for å finne arbeid, slik rallare ofte gjør. De har bedt om å få forhåndsbetaling for oppdraget, noe som har blitt innvilget siden karene har en god grunn. De må nemlig anskaffe seg en hest om de skal rekke å få ferdig muren denne sommeren. Og de vet nøyaktig hvilken hest de skal kjøpe. En ung lyngshest fra en av gårdene på øya er til salgs, og det er denne de vil ha.

Presten stusser der rallarene kommer med en liten, brun lyngshest den dagen arbeidet skal starte. Steinen skal jo fraktes et godt stykke, og det er tungt arbeide, for ikke å nevne ujevnt og bratt terreng fra lia hvor steinen skulle hentes og ned til kirkegården. Men rallarene bare smiler og sier at visst er det en liten hest, men denne hesten har styrke langt over størrelsen, og er stødig som fjellet selv. Og presten skjønte snart at rallarene visste hva de snakket om, for snart vokste den nye kirkegårdsmuren frem. Og en riktig pen og solid mur var det, om man kan kalle en mur av stein vakker. Den vesle lyngshesten trakk lass etter lass med stein uten å se ut til å tretne. Og mens karene bygget muren, stod lyngshesten tålmodig og betraktet det hele mens den viftet etter de plagsomme fluene med halen.

Etter noen måneder ble endelig den siste steinen lagt, og kirkegårdsmuren var ferdig. For rallarene skulle det straks bære videre sørover til Nordland, hvor det skulle bygges jernbane. For slik var livet til rallarene, som arbeidet seg fra sted til sted. Men hva med hesten, som rallarene hadde brukt nesten hele betalingen sin på, undret presten? Igjen smilte rallarene, og innrømmet at det ville bli vanskelig å ta farvel med dyret, som hadde vært så arbeidsom og trofast gjennom sommeren, men at den nok ville få det best på en gård hos en familie som ville sette pris på den. Ryktet om at hesten var til salgs, spredte seg raskt på øya. Og bøndene, som hadde vært vitne til hvilken arbeidshest lyngshesten var, bød over hverandre for å sikre seg hesten, som jo ennå bare var ungdyret og hadde mange gode år igjen.

Og slik gikk det til at rallarene tjente mye mer enn det de opprinnelig fikk for oppdraget. De to reiste videre på sin ferd, mens lyngshesten fikk det godt på en av de fine gårdene på Karlsøya.

Tekst: Lyngshestlandet / Lise Brekmoe
Bilde: eies av historielaget og er fra Karlsøy

Det nærmer seg slutten av krigen og evakueringa, men det veit jo ikke folk sikkert da.

Tyskerne har tatt mange husdyr, også hester. Bygdene tømmes for folk, noen reiser til slektninger, noen bor i huler og gammer til fjells, langt fra bygda. Noen har med seg husdyra dit, andre går ned i bygda for å stelle dyra.

Familien Løkvoll (Karlsen), på Løkvoll, har som mange andre familier rømt fra bygda og har søkt tilflukt i noen huler, sammen med husdyra. Etter en periode i hulene velger familien å komme ned til bygda igjen, spesielt av hensyn til minstegutten som bare var litt over ett år og som tydelig ikke hadde det så bra i huletilværelsen.

Før familen dro fra bygda og opp i hulene hadde de plassert lyngshoppa Brona hos gode venner i nabobygda Skardalen, der de har sett lite til tyskerne. Det er ikke vei til Skardalen og folk føler seg litt tryggere der enn de gjør i Manndalen.

Plutselig ryktes det at Skardalen ikke er så trygt som man har trodd, tyskerne har vist interesse for bygda og man er redd de har oppdaga at det er en hest der. Bygdefolket var redd for å bli tatt i løgn av tyskerne, de hadde jo sagt at det ikke var dyr i bygda. Familien Løkvoll fikk høre dette og de forsto at Brona ikke var trygg i Skardalen lenger. Det var kaldt, mørkt og seinhøstes og en av de voksne karene i familien påtok seg ansvaret for å få Brona tilbake. Han rodde fra Løkvoll til Skardalen og med i båten var ei ung jente. Datter i huset, på 16 år var lett på foten, så hun hadde fått oppdraget med å føre den verdifulle, drektige Brona hjem. Det var en krevende tur for ungjenta, mørkt og kaldt, vått og islagt enkelte steder som det var over Čello til Løkvoll, og tenk om hun møtte tyskere på veien….., men det gikk!

Vel tilbake på hjemgarden i bygda var det igjen både hest og kyr i fjøset på Løkvoll.  Tyskerne hadde henta dyr der tidligere og visste at fjøset var tomt, men nå hadde de sett at det var liv der og på nytt var de på vei til fjøset. De ville hente resten av dyra.

Rasmus Løkvoll (Karlsen) og kjerringa var tilfeldigvis i fjøset da tyskerne kom og Rasmus gjør seg klar. Her skal ingen tyskere komme og ta fra dem Brona. Og ganske riktig, det banker hardt på døra, tyskerne møtes av en kar med hevet tollekniv – her er ingen lyngshest de kan få ta med seg. Ungene var inne og har gjemt seg så godt det lar seg gjøre. De er sikre på at den siste timen for foreldrene har kommet og at de i tillegg vil måtte gi slipp på Bruna. Men som ved et under skjer det: tyskerne forlater garden med uforrettet sak.

Familien Løkvoll evakuerte sørover til Nordland like etter, med Brona, og de fikk et trygt opphold der til krigen var slutt. Brona fikk stallplass på en annen gard enn familien bodde.

Som takk for at Brona var blitt tatt vare på gjennom vinteren ga de føllet som Brona fikk den våren til fóverten hennes. Først fulgte føllet med Brona hjem igjen, til en fullstendig nedbrent bygd. Da føllet var avvent blei det sendt tilbake til Nordland, til stor sorg for dattera i huset som hadde fått et spesielt bånd til både Brona og føllet. Brona bidro hjemme i gjenreisingsarbeidet. Hesten var verdifull.

Brona 3 er ei ekstra interessant hoppe. Hun er nemlig mor til de to hestene som var grunnstammen i re-etablering av hesterasen i Nordland: nordlandshesten. Denne hesterasen hadde knapt noen individer igjen i perioden før andre verdenskrig. Lyngshesten sto det bedre til med. Brona sine to avkom etter Rimfakse 2; Birta 24 (født 1942) og Lyngsrauen 6 (født 1943) blei kjøpt sørover til Nordland, der de var med og danna grunnstammen i nordlandshesten. De to helsøsknene blei foreldre til rasens første 1.-premiehingst: Nordlandssvarten.

Dette kunne ha vært en utelukkende hyggelig fortelling, men fortellinga om dagens nordnorske hesterase; nordlandshest/lyngshest er også fortellinga om hvordan folk lenger sørfra ikke respekterte befolkninga i Nord-Troms og deres hest. Lyngshestene som blei henta fra bygdene omkring Lyngenfjorden skifta navn til nordlandshest straks de kryssa fylkesgrensa. Navnet blei også fratatt lyngshestfolket. I den første stamboka (1969) er bare navnet nordlandshest i bruk. Slik var det fram til 1998.

Dette kom på toppen av den harde fornorskninga som folket i denne regionen hadde vært utsatt for i mange år.

Det gledelige og håpefulle i denne fortellinga – og sannheten om hesten, er at lyngshesten er som folk i regionen; sammensatt av gener fra hele nordkalotten, tilpassa området og eies av alle folkeslag: lyngshesten, ivguheasta, pienhevonen. Det gir hesten store utviklingsmuligheter nettopp i dette området.

Hingsten Trollvik Váhkar, født hos Asle Tveitnes og Annfrid Trollvik, Birtavarre i 2006. 1.premie, en av de best premierte hingstene i rasen. Fotograf: Silje Ingebrigtsen
Tekst: Lyngshestlandet / Birgit Dorothea Nielsen

Tromsø har hatt en formidabel økning i antall besøkende til byen siden årtusenskiftet og er i 2019 for eksempel på 6.plass i Norge når man ser på antall anløp av cruiseskip.
Tromsø har vært et populært reisemål hvor både byen, Nordens Paris, men ikke minst dens storslagne natur, og spennende kultur, har trukket til seg besøkende.

Vi kjenner godt til at gjester fra cruisebåter som la til på Lyngseidet fikk tilbud om å bli kjørt med lyngshest og vogn, oftest til en sameleir som var anlagt ikke så langt fra sentrum. Bilder med et stort antall lyngshester forspent fine vogner med stramme kusker finnes det mange av. Denne turisttransporten var en viktig inntekt for mange av bøndene i Lyngen og kan sammenliknes med en av de mer kjente turistmagnetene på Vestlandet hvor fjordhesten frakta turister opp til Briksdalsbreen, en arm av Jostedalsbreen.

Garden som sto for denne transporten til Briksdalsbreen gikk mer og mer over fra å ha jordbruk som levevei til turisme.
Vi kjenner ikke til at Tromsø har hatt noen tilsvarende hesteturisme som Lyngen hadde, på tross av tilstrømmingen av turister til byen.

Det siste årtusenet har gitt en stor økning, spesielt av vinterturister til Tromsø og mulighetene for å utvikle flere og større reiselivstilbud med lyngshest burde være gode.  Dette vil berike både turistnæringa og byen og vil være veldig positivt for lyngshesten.

Vi skal se på noe av det som har vært og som er.

En tilreisende i 1985
I bladet Viking, medlemsbladet til foreninga Sons of Norway (organisasjon i USA og Canada for folk med norsk avstamming) finner vi en artikkel fra 1987 hvor forfatteren beskriver et besøk i Norge. Han får høre om Norges tre nasjonale hesteraser, ikke bare fjordhesten som han kjente til fra før, og han vil straks undersøke mer om den lille Nord-Norske hesten.

Reisefølget drar til Tromsø og der henvender de seg på turistkontoret i byen og blir satt i kontakt med en av rasens kjente oppdrettere, Norma Deilet i Nordkjosbotn. Artikkelforfatteren forteller begeistra både om hesten, det vakre landskapet, de ulike hesterasene i Norge som hver er tilpassa ulike behov og natur i de forskjellige landsdelene.
Lyngshestens historie og opprinnelse gir ham også mye kunnskap om folk og kultur og han beskriver godt de ulike folkeslaga her og den nære kontakten østover. Interessen hans for lyngshesten gjør at han også får en god forståelse av 2. verdenskrig og dens betydning for vår nordligste landsdel, via kunnskapen om hvor nær hesten var på å bli utrydda.

De får også være med på en hesteutstilling, oppleve midnattssol og fantastisk og skiftende vær og alt forteller de levende og begeistra om i sitt medlemsblad i 1987.

Reiselivstilbud med lyngshest i Tromsø
Marit Holmeslett er ei energisk dame og på slutten av 1990-tallet tenkte hun at hestene på stallen burde kunne gjøre mer nytte for seg enn å «bare» være til hygge for familien.
Reiseliv var løsninga. Som sagt så gjort.
Holmesletta gård som ligger vakkert til ved fjorden inn mot Tromsø langs E8 sørfra hadde en riktig bra plassering.
Marit hadde sin hestebakgrunn fra Balsfjord – nettopp hos Norma Deilet. Norma har mange hestejenter «på samvittigheten».

Marit prøvde seg først på ridning til fjells med utgangspunkt fra garden, men det viste seg at nær-fjella var for bratte og utilgjengelige for turistridning, så det blei en omlegging av tilbudet: Vi som bor på gården ønsker å tilby aktiviteter der vi nytter våre hester. Hestene liker å dra slede eller vogn, eller ta deg med på en ridetur.
Nordlyset, lokalmat tilberedt av profesjonell kokk og arrangementer i en stor lavvu var andre opplevelser som Holmesletta gård kunne tilby.

Her har gardens folk laga et tilbud med utgangspunkt i egne ressurser og interesser og turistene fikk anledning til å komme tett på folk og hest og få unike opplevelser.

Arven føres nå videre av en annen bedrift med lyngshest i Tromsø.

Tromsø, med alle sine turister, sommer som vinter, har et stor potensiale for å utvikle tilbud og fortellinger med og om lyngshesten: horse of the northern lights.

Gjennom InterReg-prosjektet «Our Stories», avslutta i 2019, blei fortellinga om horse of the northern lights skapt:

Over time a horse has been one of the most important animals to human beings. In every country, the has been breeded horses to be best for that spesific place, so that they can help the best way possible. One of theese breeds is a nordland horse, witch comes from the northern part of Norway and is almost died extinct. First time I heard about this breed, I was on the Northern Lights Route in Storslett, Norway. This breed has been helping Vikings and they are ancestors to the islandic horse. The nordland horse is very sturdy, but still slender and can be used to many purposes. These horses inspired me to create this painting and story, that you are about to read next.

Aniina Kraft

Horse of the northern lights

It´s dark an frosty night. I´m standing on slope of mountain and watching the starry sky.

My breath is fogging up and cold air is pincing my face.

Sky starts to turn to green little by little, and color stripes of the northern lights start to form over the sky on the horizon.

From far away I can hear rythmical sound, like some animal galloping on a frosty rock.

The sound starts to get more loud, an I can see some animal, that is shimmering green light, running along the mountain and leaving a green tail of the northern lights, that is raising toward the sky.

Finally I can see a horse, that is white as snow. He´s breath was fogging up and he´s mane and tale were blazing different shades of green, and I could hear faint crackling.

What a unreal sight.

I just stand there silently, when he is running towards me.

Not until getting just a few meters away, he notices me and stops.

Above us the northern lights from he´s mane start to create a rose kind of form, when both of us are just standing there.

Slowly I raise my hand towards the horse. Maybe he would let me touch him? At that moment he neighs and runs away bucking, like teasing me about the fact that he can never be tamed.

https://ourstories.info/the-stories/
Tekst: Lyngshestlandet / Birgit Dorothea Nielsen

For å realisere drømmer må man ha pågangsmot, styrke og entusiasme enten man bor i store byer eller små øysamfunn.
Når det gjelder å lykkes med dyrehold ligger det mye engasjement, gründerånd, kjærlighet og ikke minst kunnskap om avl, bak de som lykkes.
Nord-Troms må vi kunne si består av små lokalsamfunn. Skjervøy kommune består av flere øyer, og enkelte har ikke landfast forbindelse. Det stopper ikke dagens Arnøyværinger
fra å ligge i landstoppen med kvaliteten på saueavl, levere 5000 tonn laks årlig fra en lokaleid bedrift og ha avla fram den unike lyngshesten Yme.

Yme var den første lyngshesten som trava en kilometer under 2 minutter på en norsk travbane. Han satte mange banerekorder og Norske rekorder som ponnitraver og den dag i dag er det bare en annen lyngshest som står med en bedre tid enn Yme. Disse prestasjonene hadde jo vært fantastiske nok. Men Yme kunne mer, han kunne alt en hest kan tenkes å gjøre. All slags kjøring og han forsto alltid om det handla om fart eller en hyggetur til Storslett. Han hoppa høyt, han kunne gå dressur, han galopperte fortere enn alle, han kunne spennes for all slags redskap i jordbruk og skogbruk, også var han en suveren fjellhest, med rytter og med kløv. Fotsikker, sterk, arbeidsvillig og rolig. Yme hadde en suveren evne til å lese situasjonen og hva som var venta av ham og han elska fart og konkurranse.

Hva var bakgrunnen for denne fantastiske hesten? hvor kom han fra?

Han kom fra den lille bygda Lauksletta, på Arnøya i Skjervøy kommune i Nord-Troms. Det lå engasjement og kompetanse bak! Bonden på Lauksletta, Henrik Nygaard var vokst opp med arbeidshest på garden. Da han sjøl skulle overta trengte han ikke arbeidshest, men hest ville han ha og da skulle det være lyngshest. Han lånte seg en hestehenger i Trollvik i Kåfjord, kjørte til Lyngseidet hvor Leif Larsen, regionens markerte avler, hadde et hoppeføll til salgs. Hoppa kom hjem til Lauksletta og hengeren blei kjørt tilbake til Trollvik og vi snakker om midt i november i 1981, glatte vinterveier i Nord-Troms. Dette var Vira, lyngshoppa som skulle bli mor til Yme i 1990. Vira var datter av den finske hingsten Viri som blei tatt inn til Troms i 1978 for å bidra i avlen slik at innavlen ikke blei ødeleggende for rasen.

Henrik Nygaard hadde avlsplaner for Vira, så svært mange somre reiste han hele regionen rundt for å få bedekt Vira med de beste hingstene. Mange ganger blei det ikke føll, men både i 1989 og i 1990 kom det føll etter hingsten Rasmus fra Nordreisa. Rasmus kom fra Trollvik i Kåfjord, så igjen var mye av Nord-Troms involvert i et felles arbeid og et stort engasjement for og med lyngshesten.

Yme fikk unghestperioden sin hos familien Nygaard, som i mange år bidro med mange aktiviteter med lyngshest for folk på Arnøya. Deretter blei han solgt til Nordreisa, først til Geirmund Vik, deretter til Brynjar Fredriksen. Yme var døpt Brunen på Lauksletta, men dikteren Liv Saltnes i Straumfjord fant fram til det norrøne navnet Yme – og det blei han hetende. Hos Brynjar blei Ymes mange talenter oppdaga og videreutvikla.

Yme var gjennomgangshest under oppvisninga ved alslaget for lyngshest sin jubileumsutstilling på Polleidet i Lyngen i 2006. Igjen gjorde Troms felles innsats for og med hesten. Igjen brakte interessen og engasjementet Henrik Nygaard, Ymes første eier og oppdretter, til å reise fra Lauksletta, på Arnøya i Skjervøy for å møte andre lyngshestfolk og for å se igjen sin stolthet Yme.

Foto:Jan R. Olsen,  Oppvisning jubileumsutstilling Polleidet, Lyngen 2006. Yme og Sofie D. Reksten.
Tekst: Lyngshestlandet / Birgit Dorothea Nielsen

At lyngshesten betydde enormt for folket i Nord-Troms, er det ingen tvil om. Dette gjaldt i høyeste grad også i Kvænangen. De første funnene av hest i arkeologisk materiale fra kommunen ble gjort i forbindelse med en utgravning på Spildra og kan dateres helt tilbake til midten av 1500-tallet. Særlig skogbruket i indre Kvænangen krevde ekstra krefter, og den dag i dag kan man vandre langs skogsveier som ble bygd opp for å lette transporten av tømmer med hest og slede. Livet var enklere om du hadde hest. Eller som ei eldre dame fra Kvænangen sa det; «Nei, vi hadde ikke hest. Vi bar med handmakt, vi bar høyet på ryggen. Vi va hesta sjøl».

Hesten skulle imidlertid spille en rolle også i den nye tida i Kvænangen. Rundt 1840 ble det startet opp gruvedrift i fjellene over Kjækan. Forekomsten av malm var rik, men lå vanskelig tilgjengelig og driftsresultatet mot slutten av 1840-årene var langt fra det man hadde håpet på. Malmen skulle kjøres til smeltehytta i Kåfjord i Alta, også dette bød på store vanskeligheter. Det var enklest å få malmen ned fra gruvene til Kjækan om vinteren, men det livsfarlige vinterhavet ut Kvænangsfjorden og inn Kåfjorden var rett og slett upålitelig. Her var gode råd dyre.

Så fikk plassjef Saxe Olsen Kjeldsberg ordre om å gjøre et forsøk på å kjøre malmen med hest over fjellet til Kåfjord. Kjeldsberg likte ikke denne idéen. Mellom Cedars gruve og Kåfjord var den en god dagsmarsj. Han visste at vintrene i fjellene var alt annet enn gjestmilde – hva med snøstormene, som plutselig kunne legge verdenen hvit, gjøre det umulig å orientere seg? Det lille dagslyset som finnes her nord vinterstid ville også skape problemer, i tillegg til livsfarlige isdannelser som mange ganger gjorde det vanskelig å passere mellom Kjækan og gruvene – hvordan skulle det da bli hele veien til Kåfjord? En ordre var allikevel en ordre, og Kjeldsberg visste at både hestene og kjørekarene var tøffe, de hadde vært ute en vinterdag før, og var, i det minste godt kjente med forholdene her nord.

30 hester og kjørekarer ble samlet på en seter i Mathisdalen i Kåfjord. De skulle kjøre i karavane langs en opptrukken rute til Kjækangruvene. På tilbaketurene skulle hver hest trekke med seg 400-500kg malm, og på denne måten skulle drifta i Kjækangruvene berges. Både hester og kjørekarer fikk en beinhard jobb i mørke, kulde og uvær, men drifta var inntil videre sikra. Så, en vinternatt i februar 1853, gikk det galt. Knappe mila fra gruvene ble karavanen overrasket av et forferdelig uvær, det blåste kuling fra nordvest, sikta var borte og det var ingen steder å søke ly for de forfrosne hestene og kjørekarene. De samlet seg ved Stuevannet, fortsatt 2 mil fra Mathisdalen og bebyggelse, men uværet ga ingen tegn til å lette. Her frøs to av hestene og en av kjørekarene i hjel, og de som var igjen, skjønte at det snart ville være deres tur om ikke de gjorde noe. Det var hestene som ble redninga. Mange av hestene som ble brukt, hørte hjemme i Mathisdalen, og hestene har en unik evne til å finne veien hjem. Hestene ble spendt fra sledene og fikk gå først. Gjennom kulingen tråkket hestene vei for de som kom etter, og til sist kom den medtatte karavanen til folk, og fikk varme og ly for uværet. Ulykka medførte at det ble full stans i denne transporten med hest og slede i vinterfjellet. Hadde det ikke vært for hestene, mente man at det ville gått mye verre denne vinternatta i februar. Så sterkt inntrykk gjorde denne historien på folk i Kvænangen, at den fremdeles ble fortalt, nesten 150 år etter at dette skjedde.

Foto: Nord-Troms museum. Badderen september – oktober 1902, arbeidere på vei til gruveanlegg
Tekst: Lyngshestlandet / Lise Brekmoe

Ráisa - Raisi - Nordreisa

På bygda, i Norge, i nord, var det ingen rideskoler i 1970. Rideskoler var for byfolket der sør, de med penger og store, dyre hester, de med ridebukser og ridehus.

Nordreisa blei anderledeslandet, for i 1971 åpna Nordreisa rideklubb. Dette var en rideklubb for bygda, med tilbud for alle. Ridning som fag i skolen blei innført og Nordreisa kommune var den første kommunen i landet med dette tilbudet. Holdning var klar - alle som ville ri skulle få det – foreldrenes økonomi skulle ikke ha betydning. Bilverkstedet Thommassen & Nilsen i Sørkjosen hadde dugnad på rideklubben som en del av arbeidsavtalen ved nyansettelser. Sånn var det.

Idéen om en rideklubb hadde stor støtte i bygda. Kommunestyret vedtok enstemmig at rideklubb skulle det bli. Også Troms fylke og skolestatsråd Bjartmar Gjerde syns dette var en god idé. Nordreisa kommune ga rideklubben eiendom til disposisjon tre ganger. Først på Flomstad, deretter på Lunde og til slutt eiendommen på Tømmernes, der Nordreisa hestesenter ligger i dag.

Mange gutter og jenter fikk ri. Flere hadde rideklubben som sitt viktigste sted, nesten viktigere enn hjemmet og for noen viktigere enn skolen. De fikk frihet, de fikk ansvar, de fikk leke og de fikk jobbe – og de lærte å handtere hest. Først og fremst lyngshest, men også andre hester. Mange har minner fra rideklubben. Tøffe gutter fikk en fin måte å lære seg ansvar. Noen var både rastløse og følte de ikke fikk utfordringer nok, men hestene på rideklubben ga dem de utfordringene de hadde behov for. Det blei rideturer i alt av natur som kommunen har å by på. For eksempel rideturer på langfjæra ved Reisaelvas utløp ga rike muligheter for rask ridning.

Det var dugnad for alle. For eksempel kjørte ungdommene rund i boligområdene med hest og vogn og solgte hestemøkk til hageeierne.

Noen i rideklubben gjorde det veldig godt i sport med de små lyngshestene, langt over det man kunne ha forventa. To lyngshester med samme eier blei Nord-Norske mestere i sprang, i konkurranse med langt større hester. I sporene etter de tidlige Nord-Norske mesterne har mange andre lyngshester fulgt etter og har gjort det bra både i sprang, dressur og kjøring, både individuelt og for lag.

Nordreisa rideklubb er i god drift også i dag – like viktig for sine brukere som før og fortsatt med støtte fra lokalsamfunnet. Mange av hestene på rideklubben er lyngshester, både dem som klubben eier sjøl og som private har oppstalla på klubben.

Det er ikke usannsynlig at Nordreisa rideklubb og Nordreisa sin aktive støtte til klubben i snart 50 år, er en viktig grunn til at det i Nordreisa i dag er mer enn 40 lyngshester. Til sammenlikning er det om lag 30 lyngshester i Lyngen og mindre enn 15 i Kåfjord.

Lyngshesten er avhengig av entusiaster for å overleve og for å være en hest man regner med i «det gode selskap». Den har ikke alltid vært det, og er det kanskje ikke i dag heller. Det finnes så mye annet flott å få kjøpt – og vi er rike i dag i Norge.

Lyngshesten er avhengig av offentlig og privat engasjement utover det enkeltpersoner kan få til. Det er dette engasjementet som Nordreisa kommune har vist som har vært viktig og som vil bli viktig i framtida i nord og som kan være til inspirasjon også for andre.

Tekst: Lyngshestlandet / Birgit Dorothea Nielsen

Lyngen er kommunen som bærer navnet til hesten og som har en sprelsk lyngshest i kommunevåpenet. I Lyngen har mange i tidligere tider gitt viktige bidrag til bevaringsarbeidet, og engasjementet fortsetter i Lyngen.

Ingen vil være uenige i at Leif A. Larsen (1935 – 2009), Øvergård i Lyngen, har betydd uendelig mye for bevaring og utvikling av hesten. Leif var født inn i en rekke av hestekarer og blei en engasjert og kunnskapsrik mann som i 1974 blei intervjua sammen med sin far i NRK sin film om hesterasen.

Leif har også fortalt mye i andre sammenhenger, både personlig, på video og ikke minst har han skrevet sjøl.

Disse fortellingene har Leif fortalt:

Min bestefar Lars Hemik Pedersen Hotti f. 1849 og min far Hans Leonhard Larsen f. 1889 var hestekarer. Det var lyngshest de satset på og da bare hopper. De var sterke, robuste og oftest røde og fra samme stamme. Litt pussig at alle hoppene ble kalt Randi.

I 1904 solgte bestefar ei hoppe (Randi) til Karesuando. Han hadde i tillegg ei unghoppe, også Randi, som brukshest på garden. Randi som ble solgt til Karesuando, brukt som posthest mellom Skibotn og Karesuando. Høsten 1905 reiste min bestefar til Skibotn-markedet på handelstur. Der var det en stor ansamling av hester fra Finland, Sverige og fra Norge. Mens bestefar gikk mellom handelsbodene hørte han plutselig en hest som knegget voldsomt. Hans syntes å dra kjensel på «stemmen» og til sin store glede og overraskelse var det «post-Randi» som hadde oppdaget ham og kjente ham igjen. Det sies at det ble et sterkt og tårevått møte mellom Randi og bestefar….

Sommeren etter i 1906 forsvant Randi fra Karesuando. Tross leting var og ble hesten borte. Man antok nok at den var havnet i et myrhull eller at den kunne være stjålet og bragt videre til andre områder. Det viste seg imidlertid at Randi hadde forlatt Karesuando på egen hånd at hun hadde en plan med det! Det var neppe ferie hun tenkte på, nei, hun savnet nok sin opprinnelige eier så sterkt at hun ville tilbake dit. Hun vandret mot vest, men ikke den vanlige ruta ned Skibotendalen. Hun var vel redd at noen ville kjenne henne igjen der hun hadde vært så mange ganger, og tipse eieren? Hun tok i stedet til venstre på vidda og kom ned til Kitdalen som jo ligger i bunnen av Lyngenfjorden og ca 20 mil fra Karesuando. Derfra var det bare 4 mil strake veien til stallen i Øvergården! «Nær hjemmet var hun en stakket stund», men selv i Kitdalen var det noen som kjente henne igjen. Klart, en posthest var da en kjendis! Kanskje hadde hun grime med posthorn på? Derom tier imidlertid historien. Hun ble hentet tilbake til Karesuando. Det må ha vært en ualminnelig god kontakt mellom bestefar og Randi og sikkert en svært skuffet Randi som ikke rakk «hjem» til sin gamle bopel i Øvergården.

I fotsporene til Leif A. Larsen og andre flinke hestekarer av begge kjønn er det fortsatt et stort engasjement for rasen.
Lyngen er den av Nord-Troms-kommunene med en sterkest tradisjon for å bruke lyngshesten i turisme. I perioden før- og etter annen verdenskrig var det et vanlig syn med oppstilte ekvipasjer med karjol og lyngshester forspent, klare til å frakte turister fra kaia på Lyngseidet opp til sameleiren på Eidebakken.

Lyngen er jo også i dag et velkjent reisemål for gjester fra hele verden, og mulighetene er mange for dem som ønsker å bruke lyngshesten i dag til opplevelser for tilreisende.

Leif Larsen med 1.-premiehoppa Frøya 55. Privat foto. Gjengitt i Elling Vatne sin bok «Lyngshesten» og på Øystein Bakken sin film: Leif Larsen forteller om lyngshesten. https://nordligefolk.no/sjosamene/naering-og-naturbruk-2/lyngshesten/
Tekst: Lyngshestlandet / Birgit Dorothea Nielsen, etter Leif Larsen